Arctic Culture Lab

Seal Feast

sealfeast_plakat2

30år etter «Lindberg-saken» som utfordrede diskusjonen om ytringsfrihet i Norge ønsker vi å bidra til en faglig fundert og kritisk diskusjon om selfangst og seljakt. Hvor går grensen mellom emosjonelle bilder og faktagrunnlag i et demokratisk samfunn?
Med selfangst mener vi kommersiell fangst for eksempel på Vestisen, med seljakt individuell jakt for å sikre behov for måt og skinn samt bestandsregulering i tråd med nasjonale bestemmelser.

Sel har i dag fortsatt stor betydning for Inuitter men EUs forbud mot handel med selprodukter raserer inuittenes muligheter til å selge sine selprodukter. Alethea Arnaquq-Barils prisbelønnet dokumentarfilm «Angry Inuk» beskriver hva selfangstmotstanden gjør med inuittsamfunn i Canada og resten av verden og Inuitter sin kamp å bygge opp tilliten til selskinnsprodukter på verdensbasis. Samtidig understreker Arnaquq-Baril ironien i at mennesker fra de rikeste områdene i verden belærer de som har det vanskelig økonomisk om hvordan de skal leve livet.

Langs Nordnorges kyst er sel som naturressurs mer eller mindre bortglemt. For det norske kystsamfunnet var seljakt en lang norsk, tradisjonell næring og en viktig kystkultur. Selkjøtt og noe–spekk var populær mat langs hele kysten, og skinn gikk blant annet til moteindustrien og til produksjon av sko. De siste årene er det fremstilt ulike typer tran av selspekk, samt kostholdstilskudd. I tillegg vurderes selkjøtt som en delikatesse og en av de få råvarene med tilhørighet i et særdeles begrenset regionalt område. Det gir et interessant potensiale både i reiselivs- og lokalmatsammenheng.

Også kunstnere oppdaget selskinn pga. sin sterk evne til å reflektere lyset.

Sjøsamenes betegnelser på sel viser at dyr hadde en stor betydning for kystsamfunnene. Mer en 50 samiske benevnelser fordeles etter sorten, alder, kjønn og ellers etter formen og fargen selen har, på lignende måte med reinen. Den store mengden og mangfoldet av seltermer forteller at sjøsamene har drevet lenge med selfangst.
Har vi mistet forståelse for selfangstens historiske forankring og rolle i forvaltningen av økosystemene?

Selfangst polariserer: I 200 år har selfangst skapt inntekter og aktivitet langs kysten fra Øst-Finnmark til Bergen. Finnmark, Troms og Møre var sterke selfangstområder og rustet hver vår ut ekspedisjoner til fire fangstfelt; Newfoundland, Vesterisen ved Grønland, Svalbard og Østisen ved Kvitsjøen i Russland. Selv om det høres absurd ut: motstand mot selfangst skaper inntekter: Selfangstprotester (mange ledet av kjendiser) er de mest lukrative for dyrerettighets- og miljøorganisasjoner. Bruker derfor dyrerettighetsorganisasjoner alltid bilder av selunger i hvit pels selv om jakt på disse finnes ikke? I tillegg tolker vi selens «cuteness» med tårer i ansiktet som et nødrop og glemmer at selunge ikke har tårekanaler som fungerer som et avløp for tårene fra øyet og ned til nesen. Hvordan påvirker bilder og emosjoner vår faglige vurdering og bevissthet? Hvorfor skal vi importere på en klimauvennlig måte produkter hvis vi istedenfor kan bruker naturressurser som finnes rett innenfor døra? Faller bruk av selskinn under den definisjonen av pels som brukes av næringsliv og dyrevernorganisasjoner over hele verden, dvs. er sel et dyr som er fangstet utelukkende eller vesentlig for pelsens skyld?
Generellt: Hvor går grensen mellom emosjonelle bilder og faktagrunnlag i et demokratisk samfunn? Hvem har rett å ta globalt ansvar?


Samarbeidspartner er den canadiske ambassaden i Norge som bidrar med kunnskapsoverføring og diskusjonsinnlegg. Fra Nunavut kommer Rosemary Sandy, Maniituq Bruce-Thompsen og Alethea Arnaquq-Baril.