Arctic Culture Lab

Seal Feast

(For norsk se nedenfor)

SEAL is an important, versatile and local resource of the North. In a way, seal can be seen as part of our Arctic identity. Like in Northern Canada, Alaska Northern Russia and Greenland seal was also used for centuries as commodity along the North-Norwegian coast line: The (coastal) Sami language knows more than 50 terms referring to seal and use of seal (comparable with terms reindeer herders use). Despite the fact that in 2009 the EU banned seal products from its market because it allegedly offends “public moral” (the EU doesn`t use this argument often) it can`t be denied that seal skin is part of the North European culture. Just to remind that the sporran, a pouch and important part of the pocketless Scottish (!) kilt, was traditionally made from seal skin.

One man’s meat is another’s poison – seal hunt is a complex political issue. Animal right groups have spent decades reinforcing the idea that harvesting seals is among the most gruesome and cruel acts humankind can perpetrate. And, even it might sound absurd, they earn a great deal of money with this campaigne. Seal is not an endangered species (exepting some freshwater species which became isloated due to land-rise after last ice age). While seal populations all over the North are increasing and fishermen in many (not only) Norwegian fjords complain about seal causing substantial damage to fish stocks and fishery equipment, the power of images presents seal as an animal made for cuddling.

Therefore we initiated Norways first SEAL FEAST (November 11-17). We think it is time to contribute with knowledge to a discussion which is dominated by feelings, associations and the power of images and suppresses indigenous culture. We are proud that the Embassy of Canada to Norway and the Government of Nunavut helped us to welcome Maniituq Bruce-Thompson and Rosemary Sandy coming from Nunavut (Canada) to tell and teach about seal skin tanning and sewing of small garments, but also visiting school classes in Gamvik, Mehamn and Kjøllefjord and to inform young people about Inuit life and traditions. Everybody is welcome to watch the film “Angry Inuk” a painstaking and heartbreaking work by Alethea Arnaquq-Baril. In addition, Alfred Larsen, an excellent chef specialized in marine food resources of the North, will perform a workshop about seal meat (on Sunday, November 12) with support of Norges Råfisklag. Last, but not least, we invite to public discussion (Seal – local food or barbaric habit) and a Seal Buffet at Hotel Nordkyn (Saturday, November 11).

Welcome!

 

30år etter «Lindberg-saken» som utfordrede diskusjonen om ytringsfrihet i Norge ønsker vi å bidra til en faglig fundert og kritisk diskusjon om selfangst og seljakt. Hvor går grensen mellom emosjonelle bilder og faktagrunnlag i et demokratisk samfunn?
Med selfangst mener vi kommersiell fangst for eksempel på Vestisen, med seljakt individuell jakt for å sikre behov for måt og skinn samt bestandsregulering i tråd med nasjonale bestemmelser.

Sel har i dag fortsatt stor betydning for Inuitter men EUs forbud mot handel med selprodukter raserer inuittenes muligheter til å selge sine selprodukter. Alethea Arnaquq-Barils prisbelønnet dokumentarfilm «Angry Inuk» beskriver hva selfangstmotstanden gjør med inuittsamfunn i Canada og resten av verden og Inuitter sin kamp å bygge opp tilliten til selskinnsprodukter på verdensbasis. Samtidig understreker Arnaquq-Baril ironien i at mennesker fra de rikeste områdene i verden belærer de som har det vanskelig økonomisk om hvordan de skal leve livet.

Langs Nordnorges kyst er sel som naturressurs mer eller mindre bortglemt. For det norske kystsamfunnet var seljakt en lang norsk, tradisjonell næring og en viktig kystkultur. Selkjøtt og noe–spekk var populær mat langs hele kysten, og skinn gikk blant annet til moteindustrien og til produksjon av sko. De siste årene er det fremstilt ulike typer tran av selspekk, samt kostholdstilskudd. I tillegg vurderes selkjøtt som en delikatesse og en av de få råvarene med tilhørighet i et særdeles begrenset regionalt område. Det gir et interessant potensiale både i reiselivs- og lokalmatsammenheng.

Også kunstnere oppdaget selskinn pga. sin sterk evne til å reflektere lyset.

Sjøsamenes betegnelser på sel viser at dyr hadde en stor betydning for kystsamfunnene. Mer en 50 samiske benevnelser fordeles etter sorten, alder, kjønn og ellers etter formen og fargen selen har, på lignende måte med reinen. Den store mengden og mangfoldet av seltermer forteller at sjøsamene har drevet lenge med selfangst.
Har vi mistet forståelse for selfangstens historiske forankring og rolle i forvaltningen av økosystemene?

Selfangst polariserer: I 200 år har selfangst skapt inntekter og aktivitet langs kysten fra Øst-Finnmark til Bergen. Finnmark, Troms og Møre var sterke selfangstområder og rustet hver vår ut ekspedisjoner til fire fangstfelt; Newfoundland, Vesterisen ved Grønland, Svalbard og Østisen ved Kvitsjøen i Russland. Selv om det høres absurd ut: motstand mot selfangst skaper inntekter: Selfangstprotester (mange ledet av kjendiser) er de mest lukrative for dyrerettighets- og miljøorganisasjoner. Bruker derfor dyrerettighetsorganisasjoner alltid bilder av selunger i hvit pels selv om jakt på disse finnes ikke? I tillegg tolker vi selens «cuteness» med tårer i ansiktet som et nødrop og glemmer at selunge ikke har tårekanaler som fungerer som et avløp for tårene fra øyet og ned til nesen. Hvordan påvirker bilder og emosjoner vår faglige vurdering og bevissthet? Hvorfor skal vi importere på en klimauvennlig måte produkter hvis vi istedenfor kan bruker naturressurser som finnes rett innenfor døra? Faller bruk av selskinn under den definisjonen av pels som brukes av næringsliv og dyrevernorganisasjoner over hele verden, dvs. er sel et dyr som er fangstet utelukkende eller vesentlig for pelsens skyld?
Generellt: Hvor går grensen mellom emosjonelle bilder og faktagrunnlag i et demokratisk samfunn? Hvem har rett å ta globalt ansvar?


Samarbeidspartner er den canadiske ambassaden i Norge som bidrar med kunnskapsoverføring og diskusjonsinnlegg. Fra Nunavut kommer Rosemary Sandy, Maniituq Bruce-Thompsen og Alethea Arnaquq-Baril.